Det er ikke det at jeg ikke tror det kommer til å bli koselig, eller at jeg ikke føler meg som en del av familien, for det gjør jeg absolutt. Familien min er kjærlig, åpen, velkommen, herlig og alt en kan ønske seg fra en familie som tar deg inn for ett år, men de er ikke min ekte familie som jeg har feiret jul med siden jeg var født. Det kommer til å bli så rart på julaften når hele mamma sin side av familien sitter på hytta å spise deilig, norsk julemat og åpne et hav av pakker uten at jeg sitter der med dem. Jeg kommer til å sitte i Las Vegas med en familie som ikke er helt min,
På grunn av dette blir desember måned litt annerledes enn andre måneder. Savnet blir litt større og følelsen av tilhørighet blir litt mindre, men det er ikke akkurat sånn at jeg begraver meg i tårer å gir opp livet. Jeg bare føler litt mer enn vanlig. Det er vel slik det skal være på utveksling, både fantastiske måneder og mindre fantastiske måneder. Jeg har uten tvil hatt det mye mer bra enn vanskelig, men jeg vet at det er mange andre utvekslingsstudenter som har det litt som meg nå i denne perioden så jeg føler meg ikke unormal på den måten.
Det er trist å være uten familien, men hadde jeg hatt muligheten hadde jeg faktisk ikke dratt hjem. For å være ærlig ser jeg på juletiden som en mulighet fir å bli enda nermere familien enn det jeg er nå. Huset skal være fullt av bra mennesker som jeg har blitt veldig glad i og selv om jeg ikke er her med mamma eller pappa, er jeg her med extra-mum og extra-dad, og de er mer enn bra nok når mamma og pappa ikke er her.
Med dette litt halvt deprimerende, halvt oppmuntredne innlegget ønsker jeg alle som enten et langt unna familien, eller i samme rom som familien en veldig god jul.