102 Dager

Hei dere!

På fredag var det akkurat 100 dager siden jeg forlot hverdagen i Norge. Forlot alt det kjente, alt det kjære og alt det som jeg kalte "hjem". Det har gått så ufattelig fort og jeg kan ikke tro at 1/3 allerede er over. Det gjør meg glad å tenke på, samtidig som det gjør meg ufattelig trist. Jeg har det så utrolig bra her borte og det er så mange ting jeg fortsatt vil oppleve. Ett år er jo nesten for kort! Helt utrolig at jeg tenker slik, men sånn er det nå. Mange ting igjen jeg vil oppleve, men mange ting jeg allerede har fått oppleve. Jeg har møtt venner for livet, hatt de 10 beste dagene i mitt liv, fått et sted jeg kaller "hjem" i Las Vegas og oppleve noe så mange andre ikke får opplevd. Jeg har helt klart tidspunkt som ikke er helt fantastiske og det hjemme virker som det eneste som kan hjelpe, men overraskende få forferdelige dager hvor alt jeg vil er å dra hjem. Jeg savner venner og familie, men det skjer så mye nytt hele tiden, så jeg har ikke så mye tid til å tenke på slikt.

Apropos nye ting som skjer hele tiden så blir jeg helt klart lei av alle de nye vanene jeg må lage en gang i blant og at det aldri er noe av det kjente som skjer, men at alt er ukjent. Det er deilig og spennende, men slitsomt og jeg bruker mye krefter på å bli vandt til ting som ellers er så lite at jeg ikke tenker over at det er noe og skulle bli vandt til. Det er så mange småting som jeg aldri tenkte over mens jeg var i Norge, men som plutselig er helt annerledes og som var en vane hjemme.

Det er de små tingene jeg savner mest ved Norge, og det er så mange ting jeg aldri satte pris på hjemme i Norge, men som jeg plutselig har startet å sette skikkelig pris på mens jeg er her. En av de tingene jeg savner aller, aller mest med Norge er en av de tingene jeg klagde mest på mensjeg var der, og det er #Ruter. Når jeg kommer hjem til Norge igjen skal jeg aldri klage på det igjen. Det er ingen i hele verden som skjønner hvor mye man bør sette pris på kollektivtrafikk før man er uten. Jeg kommer meg jo søren ikke rundt uten å føle meg masete, men slik er det nå bare. En annen ting er friheten jeg hadde i Norge. Trodde alltid mamma var streng, men her må man informere alle om alt. Haha, nesten litt morsomt hvor uvandt det er. Ellers er det bare sånne småting som å kunne ta seg en gåtur, lukke døren uten å føle meg skyldig, vite hva maten i matbutikkene er, finne sunn mat i kjøleskapet, vite hvor alt er i hjemmet, klare å uttrykke det jeg føler uten å måtte tenke så mye og mange andre småting.

Selv om jeg savner ting og slikt har jeg det vanvittig bra og føler meg så utrolig heldig som får oppleve det her også utrolig takknemlig for den fantastiske familien jeg har kommet til. Hver dag er en glede, selv med skolen som tar i en gang i blant. Og jeg ser virkelig frem til de neste 2/3 av året jeg har igjen.